Det hele startet da sommeren var på hell og jeg, heldig som jeg var, fortsatt hadde noen feriedager igjen. Som en person som setter pris på godt vær, hadde jeg noen klare kriterier for turen:
1. Det måtte være varmt og solrikt.
2. Det burde ikke koste en formue.
3. Det måtte være direktefly fra Trondheim.
Jeg søkte nettet etter den perfekte destinasjonen, som viste seg å ikke eksistere. Valget falt på en restplass til Kemer i Tyrkia – en tur som tikket nesten alle bokser. Oppladningen gikk smertefritt, og både jeg og min personlige assistent så fram til å bytte guffent høstvær med strandkant og solbriller.
Etter tre lange uker med venting kom endelig avreisedatoen, og jeg var klar som et egg. Turen til flyplassen var rask og effektiv; vi ble loset inn på flyet, der fire timer med film og podkast ventet. Da dørene åpnet seg, møtte vi en varm bris og yrende liv. Bagasjen vår ble raskt hentet, og en tilgjengelig taxi sto klar. Sjåføren, en ung mann med syv års erfaring, navigerte oss som en rallysjåfør gjennom området. Etter en nervepirrende time var vi endelig på hotellet.
Da vi forlot taxien, viste sjåføren seg imidlertid å være mindre hjelpsom enn tidligere. Min assistent måtte derfor ta tak alene. Da skjedde det som ikke skulle skje. Føttene mine ble dratt etter kroppen, plassert i en slags yoga-positur, og da jeg ble satt ned kunne vi alle høre en lav, men umiskjennelig lyd. Min første tanke var: «der røk den foten». Jeg bar likevel på en drøm om at den bare ble forslått. Denne drømmen tok jeg med meg inn i natten, hvor håpet brant om at foten skulle bli bedre til i morgen, og at vannkant og solbriller var like rundt hjørnet.
Neste dag våknet jeg optimistisk, men smerten og hevelsen bekreftet det jeg hadde fryktet. Et sykehusbesøk var uunngåelig, og etter litt leting endte vi opp med å prøve bussen, som viste seg å være uegnet for rullestol. Taxi ble til slutt løsningen, til tross for forsøk på å unngå berøring av den skadde foten. På sykehuset møtte vi personell med begrensede engelskkunnskaper. Ved gestikulering og et «wait here», ble vi introdusert for en tolk og en lege som kunne hjelpe med røntgen for å bekrefte mine bekymringer – leggen var brukket.
Legen forsikret meg om at dette ville gå fint, og operasjon var ventet neste dag. Øyeblikkelig kjente jeg en enorm lengsel hjemover. Mens legen gikk videre til en annen pasient, benyttet jeg anledningen til å ringe forsikringsselskapet for å oppdatere dem. Tiden gikk, men ingen respons fra forsikringen. Jeg ringte gjentatte ganger, og til slutt snakket jeg med en lege i Norge som hadde sett røntgenbildene og anbefalte rask retur hjem. Dessverre skulle dette også bli en utfordring.
Den tyrkiske legen nektet å skrive bekreftelse for hjemreise til Norge, og en krangel mellom de to legene brøt ut. De ble dog omsider enige om neste steg – innleggelse på sykehuset over natten med god hjelp og ikke minst, smertestillende. Tross språkbarrieren viste sykehuset effektivitet på innleggelsen. Jeg ble flyttet til et rom med en eldre mann fra Estland, som urokkelig bare ville se Boomerang på TV.
Fire timer på sykehuset sneglet seg forbi, og for første gang følte jeg meg lei og så meg nødt til å mase om de smertestillende jeg var lovet. En søt, eldre dame serverte meg alle måltider, noe som raskt vekket lengselen etter norsk sykehusmat – en lengsel jeg aldri trodde ville komme. Assistenten min dro derfor for å finne annen mat, mens jeg ble liggende igjen på rommet. Det var en skremmende og ubehagelig ventetid.
Alene i sengen, med hodetelefoner på og mobil i hånden, gjorde jeg alt for å unngå å gruble for mye over situasjonen. Det var ikke selve skaden som skremte, men følelsen av total immobilisering på et sykehus, med personell som ikke forstod engelsk og manglet kunnskap om ryggmargsskader. En uvant og ubehagelig følelse av fullstendig hjelpeløshet. For å distrahere tankene mine og føle meg trygg, ringte jeg venner og familie. Det var betryggende å snakke med noen kjente, på et språk vi begge forstod. Etter det som virket som en evighet, kom assistenten tilbake.
Natten snek seg på mens jeg med podkast på øret og en hard madrass forsøkte å mane fram søvnen, men et glovarmt soverom og en snorkende estlender med skepsis til aircondition, satte imidlertid en stopper for den store hvilepausen. Søvnen ble minimal, men podkastene var gode. Om morgenen ringte jeg forsikringen igjen, for å prøve å få meg hjem til Norge. Mens jeg ventet på svar, prøvde jeg å overbevise sykehuset om å skrive meg ut. Det viste seg å være like lett som å lære en hund å kjøre gravemaskin – med andre ord, vanskelig.
Etter fire timer med forsøk om å prakke på meg ekstra medisiner, venting på legen og manglende personell, ble jeg til slutt utskrevet. Dette skjedde dog ikke uten et siste dramatisk øyeblikk der foten min ble mistet under overføringen fra sykesengen til rullestolen. På den lyse siden fikk jeg imidlertid beskjed fra forsikringsselskapet om hjemreise påfølgende dag.
Neste dag, på flyet med raden for oss selv, lå foten godt og stødig. Lettelsen over å endelig være på vei hjem var stor, til tross for guffent høstvær og flybytter. Tilbake i Trondheim bar det direkte til sykehuset etter 18 timer med reising. Selv om vi begge var slitne, sto en ny runde med testing for tur. Dagen etter ble foten operert, og jeg sitter nå igjen med titanium i kroppen. Alt i alt gikk ting bra.
Ferien, som skulle være avslappende, ble alt annet enn det. Likevel sitter jeg igjen med en morsom og lærerik historie. Turen viste meg viktigheten av å ha en assistent – både for å kunne oppleve nye steder og for å kunne bli møtt på mine behov. Når sykehuspersonell mangler kunnskap, er det trygt å ha en assistent som kan støtte opp og hjelpe. Jeg ønsker å rette en takk til Magnus, som ble med på reisen. Vi to skal ha rematch med vannkant og solbriller en vakker dag. Jeg avslutter med et sitat fra en av mine favorittartister: «joy wouldn’t feel so good if it wasn’t for pain» – 50 Cent.
Dette innlegget er skrevet av Vegard Olsen, nhfuer fra NHFU Nord