I dag er det verdensdagen for psykisk helse 2024. I dag er det mange som sliter og psykiske uhelse skjer dessverre som oftest i stillhet. Denne stillheten er farlig og vi burde bruke dagen i dag, og alle andre dager til å bryte den stillheten, minne oss selv på at vi må være ekstra raus overfor oss selv og se menneskene rundt oss. 60 % av unge funksjonshemmede forteller at dem ikke er fornøyd med livet sitt og at dem ikke har en meningsfull hverdag. Det er et ekstremt høyt tall og bør gjøre at varsellampene begynner å blinke hos hver og en av oss.
Disse tallene forsterker, om mulig, stereotypien om at funksjonshemmede kun lever triste, ensomme og passive liv og at det verste som kan skje med deg er at du blir funksjonshemmet. Ofte putter slike stereotypier problemet på individet. Her vil jeg be deg tenke om igjen.
Om du er 20 år og plutselig ikke kommer deg inn på øvingsrommet på universitetet lenger fordi det er noen trappetrinn opp. Du har fått fratatt en del BPA-timer av kommunen, slik at du kan ikke bli med vennene dine ut i helgene, og i det du drar hjem fra universitetet og får blikkontakt med bussjåføren, kjører den forbi for å spare tid. Dette er bare noen eksempler på den systematiske og strukturelle diskrimineringen funksjonshemmede møter hver dag. Om dette hadde vært en del av ditt liv til det daglige, ville kanskje også din livskvalitet blitt påvirket.
«Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv». Dette er et av mine favorittordtak, og min oppfordring til alle ikke-funksjonshemmede i samfunnet. Vi må slutte med å forholde oss passivt til andres urettferdighet.
Funksjonshemming i dag forstås i stor grad som et avvik og en blir fortalt at en har en kropp som burde vært annerledes. I stedet for å tenke at mennesker burde fikses eller endres så er det viktig å tenke om igjen og heller skape et samfunn som har rom for mangfold og ulikhet. Det er ikke deg som funksjonshemmet det er noe feil med, fordi du ikke kommer inn på universitetet, utestedet eller ombord på bussen. Det er bussen, utestedet og universitetet som ikke er tilgjengelig for alle.
For min psykiske helse gjorde det underverker å forstå at det ikke er jeg som er feilen, fordi samfunnet så ofte forteller deg det motsatte. Samfunnsskapte barrierer er nemlig mulig å endre, det vi har skapt kan vi også forandre. Og om vi gjør det kan også disse skremmende tallene kunne endre seg.
Jeg vil avslutte med noen tips du som en ikke-funksjonshemmet venn kan gjøre:
1. Skaffe seg kunnskap
2. Vis til vennen at du er interessert, og vil forstå den minoritetskampen de står i
3. La vennen din få snakke om den diskrimineringen de opplever uten at de føler seg til bry
4. Stå opp for vennen din og si ifra om hen opplever urettferdighet
5. Spør heller en ekstra gang om det går bra
6. Urettferdighet er alvorlig, og det å være en minoritet kan mange ganger være tøft. Husk å ha rom for tull og fjas