Jeg heter Tamarin Varner og jeg er leder i NHFU, ungdomsorganisasjonen til Norges Handikapforbund. Som funkisaktivist drømmer jeg om et rettferdig og likestilt samfunn. Når jeg prater med politikere får jeg ofte høre, «Stå på, fortsett å kjempe». Men hører de etter på hva jeg faktisk mener? Jeg føler at jeg blir klappet på hodet «Fordi jeg engasjerer meg».
Funksjonshemmede diskrimineres. 1 av 3 funksjonshemmede blir utsatt for hatkriminalitet. Bare av å høre at dette skjer med 1 av 3 blir jeg sint og rystet. Jeg blir sint over at dette skjer i 2019, og sint over hvor lite som gjøres for å gjøre noe med dette.
Anno 2019 opplever jeg stadig medlemmer som kommer med bekymringer og opplevelser som har føltes nedverdigende og rett og slett urettferdig. Unge funksjonshemmede opplever å bli utestengt i studie og i arbeidslivet. Grunnen kan være så lite som at det mangler en rampe eller en heis for å komme seg inn i bygget.
Vi er klar over at ramper, tilgjengelig transport og retten til nok assistanse (BPA) ikke kan fikses over natten. Men det vi vet, er at det er mulig. Det burde ikke finnes en løsning som heter utsettelse. For det er det jeg som funksjonshemmet føler. At livet mitt blir satt på vent ved at jeg ikke har de BPA (Brukerstyrt Personlig Assistanse)-timene jeg trenger for å leve, ikke bare overleve. Vi er ungdommer som er på vei inn i voksenlivet. La oss få nyte ungdomstiden vår før, som alle andre.
Så folkens, benytt dere av stemmeretten deres og stem på de partiene som ikke stenger andre ute!
